1. Innledning
Stillheten etter sluttsignalet på Villa Park lå tungt over banen. Manchester City-spillerne så mot hverandre med tomme blikk, mens Aston Villa-fansen eksploderte i jubel etter en seier som føltes nesten symbolsk – David mot Goliat, energi mot erfaring. For første gang på ni kamper måtte Pep Guardiolas lag forlate banen uten poeng, og plutselig virket den maskinlignende dominansen som har preget City de siste sesongene langt mer menneskelig.
Kampen endte 1–0, men resultatet fortalte bare halve historien. For City handlet dette tapet ikke bare om én mislykket kveld, men om en rekke spørsmål som har begynt å tvinge seg frem i kulissene: Er laget for avhengig av nøkkelspillere som Rodri? Har de erfarne profilene mistet litt av gløden? Og står Guardiola nå overfor et vendepunkt der han må fornye både energi og idéer for å holde laget på toppen?
Før kampen var forventningene som vanlig enorme. City hadde ikke tapt siden august, og med stjerner som Haaland, De Bruyne og Foden på banen forventet de fleste at de skulle dominere. Men Aston Villa, anført av en intens midtbane og en utrettelig defensiv struktur, tok initiativet fra første minutt. De presset høyt, nektet City rytme, og viste en aggressivitet som overrasket selv de mest erfarne observatørene.
For City-fansen ble det et sjeldent syn: et lag som så usikkert ut, uten tydelig plan B. Ballbesittelsen var der – som alltid – men uten den presisjonen og tryggheten som vanligvis definerer Guardiolas fotball. Midtbanen, svekket av Rodris fravær, mistet kontrollen i overgangene, og de offensive løpene ble stadig mer desperate etter hvert som minuttene gikk.
Når dommeren blåste av, føltes stillheten som et ekko av en større uro. Dette var mer enn et tilfeldig tap; det var et varselsignal. Et signal om at selv de mest gjennomarbeidede systemene kan kollapse når én brikke faller ut. I en sesong med tett kampprogram og økende press fra rivaler som Liverpool og Arsenal, må Guardiola finne svar raskt.
Tapet mot Aston Villa kan i ettertid vise seg å være et nødvendig sjokk – en påminnelse om at selv de sterkeste maskiner trenger vedlikehold. For City handler det nå om å gjenoppfinne seg selv før små svakheter blir til større problemer. Det er nettopp i slike øyeblikk – når alt virker mest sårbart – at mestere viser hvem de virkelig er.
2. Kampforløpet: Villa tok kontroll
Aston Villa gikk inn i oppgjøret med en klar plan – å bryte rytmen til Manchester City fra første spark på ballen. Der mange lag pleier å trekke seg bakover og vente på Citys angrep, valgte Villa en helt annen tilnærming: aggressivt press, høy forsvarslinje og konstant energi i duellene. Denne strategien viste seg å være avgjørende.
Allerede i åpningsminuttene ble City tvunget ut av komfortsonen. Villa presset høyt, og hver gang midtstopperne Dias eller Akanji forsøkte å bygge opp bakfra, ble de møtt av to, noen ganger tre, Villa-spillere som stengte pasningslinjene mot midtbanen. Uten Rodri som kunne droppe ned og skape balanse, ble Citys oppspill fragmentert. Midtbanen slet med å finne rytmen, og ballen ble oftere slått langt enn vanlig – et tydelig tegn på at Villa hadde lykkes med å forstyrre Guardiolas plan.
John McGinn og Douglas Luiz var sentrale i denne taktiske triumfen. De løp utrettelig, vant dueller og tvang City til feil i soner der laget vanligvis dominerer. På sidene presset Lucas Digne og Matty Cash høyt, noe som hindret Citys backer i å bidra offensivt. Resultatet ble et uvanlig statisk City, der Haaland sjelden ble satt opp i farlige posisjoner, og De Bruyne måtte trekke stadig dypere for å hente ballen.
Kampens eneste mål kom midtveis i første omgang etter et mønsterangrep som oppsummerte Villas kveld. Etter å ha vunnet ballen høyt på Citys halvdel, kombinerte Leon Bailey og Ollie Watkins hurtig i mellomrommet før Bailey sendte et lavt innlegg mot kanten av sekstenmeteren. Der ventet Youri Tielemans, som med en kontrollert avslutning plasserte ballen i hjørnet bak Ederson. 1–0 – og Villa Park eksploderte.
Målet endret ikke kampbildet, men forsterket det. Manchester City forsøkte å svare med høyere tempo og mer direkte spill, men Villa sto kompakt og samlet. Hver gang City nærmet seg, var det en claret og blå mur som møtte dem. Guardiolas menn hadde ballen 65 prosent av tiden, men skapte få reelle sjanser. Der de vanligvis åpner motstanderens forsvar med raske kombinasjoner, ble de denne gangen møtt med et lag som både taktisk og fysisk var forberedt på alt.
Et av kampens mest talende øyeblikk kom i det 70. minutt, da Phil Foden forsøkte å bryte gjennom med et gjennomspill mot Haaland, men ble avskåret av Tyrone Mings, som umiddelbart satte i gang en kontring. På få sekunder var Citys forsvar i ubalanse igjen, og bare en god redning fra Ederson hindret 2–0. Scenen illustrerte Villas effektivitet i overgangene og Citys manglende kontroll i midtbanen.
Etter hvert som tiden gikk, ble Citys frustrasjon tydelig. Pasningene ble mer risikable, tempoet ujevnt, og det som vanligvis er Guardiolas største styrke – tålmodighet og presisjon – forsvant gradvis. Aston Villa fortsatte å presse klokt, ikke hele tiden, men i utvalgte øyeblikk, slik at de kunne opprettholde intensiteten gjennom hele kampen.
Da dommeren blåste av, var følelsen klar: Aston Villa hadde ikke vunnet på flaks, men på en velutført plan. De hadde nektet City den rytmen som gjør dem uovervinnelige, og tvunget dem til å spille på premisser de sjelden trives med. Kampen ble dermed et lærestykke i hvordan kollektiv disiplin, struktur og vilje kan slå individuell kvalitet – og et sjeldent øyeblikk der selv Guardiolas maskineri ble stoppet av en perfekt justert motstander.
3. Rodris fravær og midtbanens utfordringer
Fraværet av Rodri var kanskje den mest avgjørende faktoren bak Manchester Citys problemer mot Aston Villa. Den spanske midtbanespilleren er mer enn bare et defensivt anker – han er selve hjertet i Guardiolas system. Når han er på banen, flyter pasningene naturlig, laget holder strukturen, og City kontrollerer tempoet i kampen. Uten ham blir alt mer fragmentert, og det var nettopp det som skjedde på Villa Park.
Pep Guardiola forsøkte å kompensere ved å bruke Mateo Kovačić som dyp midtbanespiller, med støtte fra John Stones som beveget seg inn fra forsvarslinjen i oppspillsfasen. På papiret kunne denne kombinasjonen gi City den nødvendige balansen, men i praksis fungerte den dårlig. Kovačić har tekniske kvaliteter og driv med ball, men han mangler Rodris evne til å lese spillet og bryte motstanderens kontringer før de blir farlige. Stones, som ofte fungerer som en «invertert back», ble trukket for langt bakover og klarte ikke å fylle rommet foran forsvaret effektivt.
Resultatet var en midtbane som virket ubalansert. Når City mistet ballen, var det ingen som tok ansvar for å stoppe Aston Villas raske overganger. Douglas Luiz og John McGinn fikk dermed rom til å slå gjennombruddspasninger bak Citys høye forsvarslinje. Dette førte til flere farlige situasjoner, og Ederson måtte gripe inn ved flere anledninger for å hindre ytterligere baklengsmål.
Også offensivt ble Rodris fravær tydelig. Normalt fungerer han som bindeleddet mellom forsvaret og de kreative spillerne – De Bruyne, Foden og Bernardo Silva – ved å spille raske, vertikale pasninger som bryter linjer. Uten ham ble Citys oppbygging langsommere og mer forutsigbar. Ballen sirkulerte ofte sideveis mellom forsvarerne uten å finne vei gjennom Villas kompakte press. Dette brøt Citys rytme, og laget mistet det karakteristiske momentet som vanligvis fører til at motstanderne gradvis brytes ned.
Det mest synlige eksempelet på denne taktiske svakheten kom i andre omgang, da City forsøkte å presse for utligning. Kovačić mottok ballen dypt, men nølte med å slå pasningen fremover. I stedet ble han presset av McGinn, mistet ballen, og Aston Villa kontret i full fart. Det var en situasjon der Rodri normalt ville ha posisjonert seg bedre, tatt et taktisk frispark eller vunnet tilbake kontrollen med en presis takling.
Guardiola har ofte sagt at Rodri er «uunnværlig», og denne kampen beviste hvorfor. Ingen annen spiller i troppen kombinerer fysisk styrke, taktisk intelligens og pasningspresisjon på samme måte. Når han mangler, mister City ikke bare en mann – de mister hele rytmen i sitt spill. Dette påvirker også lagets mentale trygghet; forsvarerne blir mer forsiktige, og de offensive spillerne får mindre frihet.
Analytikere har lenge påpekt at City er mest sårbare når Rodri ikke spiller, og statistikken støtter dette: laget har tapt over halvparten av kampene der han har vært fraværende siden 2022. Tapet mot Aston Villa føyde seg inn i dette mønsteret.
Til syvende og sist avslørte denne kampen hvor skjør selv en perfekt struktur kan være når nøkkelkomponenten mangler. Uten Rodri mistet City sin naturlige balanse, og Aston Villa utnyttet dette med presisjon og intensitet. Det var en påminnelse om at selv verdens beste systemer trenger et sentrum – og for Manchester City heter det sentrum Rodri.
4. De erfarne spillerne under press
Manchester Citys nederlag mot Aston Villa avslørte ikke bare strukturelle svakheter, men også en tydelig kontrast mellom de rutinerte spillernes erfaring og de unges energi. I et lag som har vært vant til å dominere både Premier League og Europa, ble denne kampen et sjeldent øyeblikk der flere av de mest erfarne profilene så menneskelige ut. Under press mistet City noe av den tryggheten som vanligvis kjennetegner Guardiolas maskineri – og det var nettopp de gamle lederfigurene som slet mest med å håndtere intensiteten fra Villa.
Kevin De Bruyne, som nylig har returnert fra skade, ble holdt i sjakk av Villas kompakte midtbane. Hans blikk for spillet var fortsatt der, men rytmen og timingen manglet. Der han tidligere styrte tempoet med små justeringer og presise pasninger mellom linjene, ble han nå ofte presset bakover, tvunget til å spille på tvers i stedet for fremover. De Bruyne er hjertet i Citys kreativitet, men i denne kampen var han mer et symbol på frustrasjon enn inspirasjon. Når han mistet ballen på midten i andre omgang, reiste han seg med en gest av irritasjon – et kroppsspråk som sa alt om kampen: erfaring alene var ikke nok.
Kyle Walker, lagets kaptein på banen, stod også overfor en krevende kveld. Hans fart og rutine har lenge vært Citys forsikringspolise mot kontringer, men mot Villa ble selv hans eksplosivitet satt på prøve. Leon Bailey og Ollie Watkins utfordret ham konstant på tempo og fysikk, og Walker måtte flere ganger ty til nødforsvar. Det er ingen tvil om at han fortsatt har kvalitet, men denne kampen viste at alder og gjentatt belastning begynner å merkes – særlig når laget mister balansen rundt ham. Der de yngre spillerne jaktet ballen med urokkelig intensitet, virket Walker tidvis defensivt isolert.
Rúben Dias, vanligvis den mest stabile i forsvarslinjen, hadde også en uvanlig urolig kamp. Hans lederskap er basert på posisjonering og kommunikasjon, men uten Rodri foran seg ble han tvunget til å dekke større rom og håndtere flere direkte dueller. Villa utnyttet nettopp dette ved å sende ballen hurtig i bakrom, og Dias virket et halvt sekund sent i reaksjonen. Det var ikke katastrofalt – han reddet flere situasjoner med ren besluttsomhet – men han fremsto mindre autoritær enn man er vant til. For et City-lag som vanligvis kontrollerer alt, er selv små sprekkdannelser nok til å endre dynamikken.
Samtidig var det hos de yngre spillerne man så gnisten. Phil Foden viste, til tross for begrensede rom, vilje til å utfordre og skape ubalanse. Han løp utrettelig, forsøkte å dra opp tempoet, og var en av få som tok initiativ til å presse høyt. Rico Lewis, som fikk noen minutter mot slutten, kom inn med en energi som kontrasterte tydelig mot de slitne veteranene. Det var som om de yngre kreftene fortsatt hadde noe å bevise, mens de erfarne bar vekten av forventningene.
Denne kontrasten – erfaring mot intensitet – ble et sentralt bilde på Citys nåværende fase. Guardiolas prosjekt har alltid bygget på balanse mellom disiplin og kreativ frihet, men når rytmen brytes, blir alder og tempo avgjørende faktorer. De Bruyne og Walker representerer visdom og stabilitet, men uten fysisk overskudd blir de lettere ofre for motstandere som spiller med maksimal energi. De yngre spillerne representerer fremtid og sult, men mangler foreløpig erfaringen til å kontrollere kampens tempo. Det er i dette spennet City nå må finne svaret: hvordan kombinere generasjonenes styrker uten å miste rytmen?
Etter kampen ble det tydelig at Guardiolas utfordring fremover handler mindre om taktikk og mer om energi. Laget må finne en måte å fornyes på uten å miste sin identitet. Det krever at veteranene tar et steg tilbake i enkelte kamper, og at de unge får større ansvar i de avgjørende periodene. For City handler ikke dette om en krise, men om en naturlig overgang – et punkt der dynastiet må finne en ny drivkraft. Villa-kampen minnet oss om at selv de største lagene ikke kan stå stille; selv erfaring trenger frisk energi for å skinne.
5. Guardiola og strategien fremover
Etter tapet mot Aston Villa var Pep Guardiola rolig, men tydelig. På pressekonferansen etter kampen sa han: «Vi tapte fordi vi ikke klarte å kontrollere tempoet. Når vi ikke styrer rytmen, er vi et annet lag.» Ordene oppsummerte mye av det som hadde skjedd på banen – men de pekte også fremover. Guardiola er kjent for å reagere raskt og presist når laget hans viser tegn til svakhet. Spørsmålet nå er hvordan han vil justere strategien for å gjenopprette Citys balanse og dominans.
Et sannsynlig første steg er rotasjon og belastningsstyring. Flere av de rutinerte spillerne, som Walker, De Bruyne og Dias, har hatt et tett kampprogram, og Guardiolas filosofi har alltid vært basert på at fysisk og mental friskhet er avgjørende for å opprettholde spillestilen. Han sa selv etter kampen: «Vi kan ikke spille 60 kamper med samme intensitet. Vi trenger nye bein, nye ideer.» Det signaliserer en mulig åpning for yngre spillere som Rico Lewis, Oscar Bobb og kanskje til og med Matheus Nunes i mer sentrale roller. Guardiola vet at en sesong vinnes ikke bare med erfaring, men også med energi.
Taktisk sett kan vi også forvente små, men betydningsfulle justeringer. Uten Rodri viste laget at 4-3-3-strukturen mister sin flyt. I tidligere sesonger har Guardiola eksperimentert med Stones i en hybridrolle – en blanding av midtstopper og midtbanespiller – for å stabilisere laget. Det kan bli en løsning igjen, men det krever rytme og koordinasjon som for øyeblikket ikke er på plass. En annen mulighet er å bruke to dype midtbanespillere for å kompensere for fraværet av Rodri, slik at Kovačić får mer støtte i pasningsspillet. Guardiola har tidligere sagt: «Systemet er aldri viktigere enn relasjonene mellom spillerne.» Det tyder på at han vil søke løsninger som styrker samhandlingen snarere enn å tvinge frem et nytt system.
Et annet område Guardiola trolig vil fokusere på er tempo og gjenvinningspress. Aston Villa viste at City kan bli stresset når de mister ballen høyt i banen. Det betyr at Guardiola må rekalibrere presset – ikke nødvendigvis øke intensiteten, men forbedre koordinasjonen mellom linjene. Han vet at Citys spill bygger på kollektiv presisjon snarere enn individuell løpskraft. I den sammenheng kan spillere som Foden og Doku få enda mer ansvar, siden de kombinerer energi med taktisk disiplin.
Men kanskje den viktigste dimensjonen i Guardiolas fremtidige strategi handler om mentalt fokus. Etter flere sesonger med suksess og trofeer kan selv de mest profesjonelle spillerne miste litt av sulten. Guardiola har flere ganger understreket at motivasjon må fornyes kontinuerlig: «Det største problemet etter å vinne er å tro at du fortsatt vinner bare fordi du heter Manchester City.» Kampen mot Villa ble dermed ikke bare et taktisk varsko, men også en påminnelse om at City må gjenskape sin indre drivkraft – den som pleide å presse dem til å vinne hver eneste duell.
På treningsfeltet vil Guardiola sannsynligvis bruke dette tapet som en pedagogisk mulighet. Han har alltid vært mer opptatt av å forbedre laget gjennom læring enn gjennom straff. Den neste cupkampen, som han selv kalte en «mulighet for refleksjon», kan bli en testarena for nye kombinasjoner og yngre spillere. Hvis de viser at de kan håndtere ansvaret, kan vi se en gradvis foryngelse av laget gjennom sesongen.
Samtidig er det viktig å huske at Guardiola sjelden gjør drastiske endringer etter ett nederlag. Han er en trener som tenker i mønstre og prosesser, ikke panikkreaksjoner. Men som analytikere ofte påpeker, er han også pragmatisk når det trengs. Tapet mot Villa kan derfor bli en katalysator – ikke for en revolusjon, men for en finjustering av Citys identitet. Han vil lete etter måter å kombinere rutine med sult, struktur med spontanitet. Og om historien forteller oss noe, er det at når Guardiola blir utfordret, finner han som regel et svar.
6. Cupkampene som mulighet
Etter tapet mot Aston Villa vil fokus raskt skifte mot de kommende cupkampene. For Pep Guardiola og Manchester City representerer disse oppgjørene mer enn bare muligheten til å vinne titler – de fungerer som et strategisk pusterom og en eksperimentarena. Her kan treneren teste taktiske justeringer, prøve nye spillere, og gi unge talenter sjansen til å vise at de kan bære den prestisjefylte Manchester City drakt.
For klubbens yngre spillere er cupkampene en uvurderlig mulighet til å hente erfaring på høyt nivå. Spesielt Mateo Bobb, Rico Lewis og Cole Palmer har vist glimt av sitt potensial i treningskamper og korte innhopp i Premier League, men i cupkampene kan de få et mer sentralt ansvar. Bobb, med sin tekniske finesse og evne til å bevege seg mellom linjene, kan bidra til å opprettholde ballkontroll selv under press. Lewis, kjent for sin energi og arbeidskapasitet, kan tilføre både intensitet og fleksibilitet i defensive roller. Trafford, selv om han er ung, har vist modenhet i spillforståelse og kan utfordre rutinerte forsvarsspillere i taktiske øyeblikk.
Disse kampene gir ikke bare spillerne erfaring, men også Guardiola en mulighet til å observere hvordan de tilpasser seg klubbens filosofi under ekte kampforhold. Manchester City har alltid bygget sitt lag langsiktig, og strategien handler ikke bare om dagens resultater, men om å utvikle en ny generasjon som kan bære arven videre. Når unge spillere får spille i cupkampene, får de lære verdien av kollektiv disiplin, rytme og kreativ frihet – alle kjennetegn ved Guardiola-fotballen.
Samtidig gir cupkampene også veteranene muligheten til å hvile og hente seg inn. Spillere som De Bruyne, Dias og Walker kan få tid til restitusjon, slik at de kan være på topp i mer avgjørende liga- og europakamper. Dette balanserer fysisk belastning og minsker risikoen for skader. Guardiola har tidligere uttalt at nøkkelen til suksess i en lang sesong er rotasjon, og cupkampene er perfekte for å implementere dette uten å kompromittere konkurranseevnen.
Taktisk kan vi også forvente at Guardiola eksperimenterer med formasjoner og roller. Med unge spillere som får frihet til å bevege seg i nye posisjoner, kan vi se kreativitet og fleksibilitet som vanligvis ikke oppstår i Premier League-kamper. Dette kan gi laget nye ideer for hvordan man skal håndtere kamper der motstandere legger seg lavt, eller når man mangler nøkkelspillere som Rodri. På denne måten blir cupkampene ikke bare en sjanse til å vinne en tittel, men også en laboratorium for å utvikle taktiske løsninger som kan brukes senere i sesongen.
For fansen er cupkampene en sjanse til å se fremtidens stjerner i aksjon, iført den ikoniske Manchester City-drakten. Det gir en følelse av kontinuitet og håp – at klubben ikke bare satser på dagens stjerner, men også bygger for morgendagen. Samtidig får unge spillere en mulighet til å oppleve presset, jubelen og forventningene som følger med å spille for en av Englands største klubber.
Til slutt handler det om langsiktig bærekraft. Manchester City ønsker å skape et lag som kan konkurrere på toppnivå i årevis. Ved å bruke cupkampene som arena for utvikling, sikrer Guardiola at nye talenter får nødvendig erfaring, samtidig som laget opprettholder kvaliteten i de viktigste konkurransene. Det er en balansegang mellom umiddelbar suksess og fremtidig stabilitet – og i denne sammenhengen fungerer cupkampene som en perfekt treningsarena.
7. Konklusjon
Kampen mot Aston Villa gir et sjeldent innblikk i Manchester Citys menneskelighet. For et lag som er vant til å dominere med en nærmest maskinlignende presisjon, var tapet på Villa Park en påminnelse om at selv de beste kan sårbare. Citys rytme ble brutt, strukturen skadet, og selv veteranene som normalt holder laget stabilt viste tegn på at alder og belastning kan påvirke prestasjonene. Dette var ikke bare et nederlag på papiret – det var et øyeblikk som viste at klubben, tross sin suksess, består av mennesker med begrensninger og behov for tilpasning.
Fraværet av Rodri ble symbolsk for denne kampen. Når laget mister sitt taktiske ankermenneske, blir sårbarheten tydelig. Samtidig viste kampen at løsninger finnes: yngre spillere som Rico Lewis, Bobb og Trafford kan tilføre energi og intensitet, mens cupkampene gir arenaer for eksperimenter som både gir erfaring og bevarer veteranenes kapasitet. Den ikoniske Manchester City-drakten ble båret med stolthet av både rutinerte og unge spillere, og illustrerte hvordan identitet og kultur i klubben går hånd i hånd med sportslig utvikling.
For Guardiola representerer denne kampen en lærdom like mye som et nederlag. Hans filosofi har alltid vært basert på kontinuerlig justering og innovasjon, og tapet mot Villa kan bli et vendepunkt som tvinger laget til å reflektere over balansen mellom erfaring og ungdom, intensitet og taktikk, trygghet og improvisasjon. I pressede situasjoner blir lederskap, samarbeid og individuell intelligens satt på prøve – og det er nettopp slike øyeblikk som former storhet over tid.
Kampen ga også fansen et annet perspektiv. For supporters som har blitt vant til seire og trofeer, kan slike nederlag virke sjokkerende, men de minner også om at idrett handler om menneskelige historier, om fall og oppreisning. Det handler om at spillere, uavhengig av navn og status, må tilpasse seg utfordringer, lære av feil og finne nye måter å lykkes på. For klubbens unge talenter kan dette bli et lærerikt øyeblikk som gir dem innsikt i hva det krever å bære den prestisjefylte Manchester City-drakten med stolthet og ansvar.
Refleksjonen fra kampen går dypere enn taktikk og fysisk prestasjon. Den minner oss om at suksess ikke er permanent, og at selv verdens beste lag må fornye seg kontinuerlig. Erfaring alene er ikke nok; energi, vilje og innovasjon må kombineres for å opprettholde dominans. For City er utfordringen nå å ta lærdom, styrke svakheter og finne rytmen igjen.
Til syvende og sist peker dette tapet mot håp snarere enn nederlag. Det gir Guardiola muligheten til å eksperimentere, bringe frem nye ledere på banen, og skape en mer robust og fleksibel tropp. Det minner spillerne om verdien av samspill, disiplin og utholdenhet. Og det gir fansen et løfte: at selv om nederlaget smerter, kan det føre til større forståelse, utvikling og fremtidig triumf.
Aston Villa-kampen vil bli husket som mer enn en uventet seier mot City – den vil stå som et vendepunkt, en påminnelse om at selv et stjernelag må vokse og tilpasse seg. I møtet mellom rutine og ungdom, erfaring og energi, menneskelig sårbarhet og kollektiv styrke, ligger lærdommen. Manchester City vil hente seg inn, og når laget igjen inntar banen i den ikoniske Manchester City-drakten, vil både spillere og fans vite at ekte styrke ikke bare måles i seire, men i evnen til å lære, tilpasse seg og reise seg sterkere enn før.